Klokken er 7.30, og jeg sitter på verandaen foran stråhytten vår i Kep. Det er den magiske timen mellom klokken 7 og 8, når guttene er for trøtte til å krangle, Sander er for trøtt til å stå opp og sola er for trøtt til å brenne. Alt foregår litt langsommere i denne timen.
Dette innlegget kan veldig fort utvikle seg til en klisjé, men det er så nydelig her at det verker litt i området bak ribbeina. Overalt er det grønt, lilla, rødt, rosa og hvitt, tvunnet sammen av grener fylt med bananer og pasjonsfrukt. Det er ikke stille her, for gresshoppene, fuglene, hanene og froskene er ikke for trøtte.
(Og DER ble idyllen brutt av at den høylytte amerikaneren åpnet døren, og munnen sin… Men bare midlertidig. Det er nemlig bare oss og han som bor på dette stedet, så jeg klarer å overhøre han.)
Vi har vært i Kep i Kambodsja i 5 dager. Kep ligger mellom nasjonalparken på den ene siden og havet på den andre siden. Byen fungerte som de franske, svette kolonistenes feriested ved havet. I motsetning til i Luang Prabang, er det få tegn igjen etter dem. Det finnes ikke noe sentrum her, bare noen få restauranter og små butikker ved den lille stranden og ved krabbemarkedet (man kan ikke reise fra Kep uten å ha spist krabbe på en restaurant i vannkanten), og allikevel savner man ingen verdens ting. Det er ingenting å gjøre her, og allikevel har man alltid noe å drive med.
Det er ikke bare utsikten fra stråhytten som gjør at det verker litt i området bak ribbeina. Det er stedet. Jeg vet oppriktig ikke hva det er som gir slik verk, og jeg kan bare gjette.
Det kan være en nasjonalpark med aper:
Eller et gjengrodd tempel:
Eller en gekko over senga:
Eller en ny 6-felts vei nesten uten biler og scootere, og helt uten støy:
Eller en tur på scooter med rosa hjelm:
Eller nye, små venner som snakker engelsk:
Eller selvfølgelig:
Men jeg tror jeg vet svaret. Det er alt sammen, det er kjærlighet, og det er magi!
Legg igjen en kommentar