Alle (ti, inkludert meg og Sander) som leser bloggen vår har fått med seg at jeg elsker Laos og crepês med Nutella. Nå er vi framme i Vietnam, og har rukket å oppleve Hanoi, Halong Bay og Hoi An. Vietnam er IKKE Laos, og Vietnam har IKKE crepês med Nutella. Kan jeg elske Vietnam likevel?!
Om Laos var «love at first sight» føles nok Vietnam (foreløpig) mer som et arrangert ekteskap. Det var ingen umiddelbar forelskelse, snarere tvert imot! Men i løpet av dagene her har det dukket opp ett og annet øyeblikk, en og annen opplevelse som gir meg håp om at kjærligheten kan utvikle seg etter hvert. Og om det ikke akkurat blir kjærlighetens beruselse, kan vi alltids bli gode venner og beruset på dårlig vin fra Dalat i stedet for!
Jeg må ta den hyggeligste delen først. Da vi kom fram på hotellet i Hanoi stod svigers i resepsjonen og ventet på oss. Veldig hyggelig for guttene! Ok, litt for jenta også da… Selv om vi bare hadde vært ute i 2,5 uke var det godt å se familie igjen, og spesielt når vi vet at det er noen uker til neste gang. Vi bodde i en fin leilighet med tre soverom og kjøkken, og hadde disse lange, koselige lørdagsfrokostene hver dag. Og det beste av alt… WASA KNEKKEBRØD! Wasa er tilsynelatende markedsledende på knekkebrød i Norge, Sverige, Finland, Tyskland og Vietnam! Men det var en digresjon…
Og så over til Hanoi… Vi kommer ofte i prat med andre folk på reisefot, som spør oss hva vi syns om de ulike reisemålene. Når noen spør meg om Hanoi svarer jeg som ren refleks «støyete!». Og jeg må innrømme at det er litt trist at det som utmerker seg etter fire dager i Hanoi er at det først og fremst er en støyete by. Spesielt når det potensielt er så mye å like i denne byen, med innsjøer, gamlebyen og museer. Men seriøst, det er en hårreisende støyete by! (Mer om scootere og tuting i et annet innlegg…) Jeg er usikker på om det var overgangen fra langsomme og lavmælte Laos eller nesten 3 uker på reisefot som slo oss ut, men vi orket ikke gjøre så mye her. Det fristet rett og slett ikke å gå ut av leiligheten for å leke Frogger (for de som husker det spillet) med barnas liv som innsats, og komme hjem med øresus og hodepine på grunn av støy.
Men så var det disse kjærkomne øyeblikkene, da… Som gjør at jeg kan si «men» etter «støyete» når noen spør, og som gir meg troen på kjærligheten. Som en lokal foodcourt med eksotiske møter for både kokker og barn rett ved hotellet,
eller en glitrende helg i Hanoi! På lørdags- og søndagskveld setter tilsynelatende alle fra seg scooterne og samles langs innsjøen Hoan Kiem. I en by som regjeres av scootere stenges gaten av, og støyen fra motorer og tuter byttes ut med støyen fra hundrevis av unge og gamle feststemte mennesker. Det er lys og lanterner, gjøglere og sangere, barn som løper i gatene og gamle som tar kveldsgymmen langs innsjøen. Før vi visste bedre, spurte vi en lokal om hva de feiret, og svaret var ganske enkelt «it’s weekend!».
Og en av de virkelig kjærlighetsfylte (og dannende) øyeblikkene: «Hanoi Hilton» i nabobygget – som svigermor oppdaget ved enn tilfeldighet. Så nært at det ikke var fare for liv eller trommehinner! «Hanoi Hilton» er et relativt lite og beskjedent museum, men en desto mer skånsom og lærerik innføring i verdens lite skånsomme behandling av Vietnam. Hoa Lo-fengselet, som er stedets egentlige navn, ble bygget av franske kolonister på slutten av 1800-tallet, og ble brukt til å huse vietnamesiske, politiske fanger. Hoa Lo kan oversettes med «Helvetes hull». Fotografier og figurer viser franskmennenes behandling av fanger, men fortsatt så beskjedent at en 9-åring var mer interessert enn avskrekket.
Museet tar historien videre til franskmennene forlot Vietnam i 1954, og deretter fram til 1964 da fengselet ble brukt til å huse amerikanske, nedskutte piloter. Derav navnet «Hanoi Hilton». Igjen med bilder og filmer, som ga en enkel innføring i Vietnam-krigen og Ho Chi Minhs kamp. Historien som fortelles er selvfølgelig farget av Vietnams røde og gule seiersflagg, men desto mer spennende og heroisk for en ung gutt…
Etter de første dagene i Hanoi, er vi offisielt «I et forhold». Jeg gleder meg til å se om det blir kjærlighet eller vennskap videre i Vietnam!
Legg igjen en kommentar