Nå er ikke det å ri på elefanter når man er i Asia et absolutt must, men med to barn i sentrum av Luang Prabang tar det ikke lang tid før de første reklameplakatene passeres og masingen begynner. Hvis man da bestemmer seg for å besøke et sted som tilbyr elefantridning bør man være bevisst på at turistunderholdning med dyr i utlandet fort kan være hjerterå og profittdrevet, og at man har et ansvar for å ikke bidra til å gjøre situasjonen verre for dyrene.
Det er sikkert noen år siden, men Laos har fått det fengende slagordet «Landet med én million elefanter». Én million er muligens en liten overdrivelse, men det er trist når vi hører at i dag har Laos kun 1600 elefanter igjen, der 1000 av disse er i fangenskap.
Når jeg skriver at det finnes 1000 elefanter i fangenskap, er det ikke slik at disse står i en innhegning eller fastbundet hele dagen, men elefanten er Laos’ John Deer, der de er uvurderlige som arbeidsmaskiner i landbruk og skogbruk. Laos er et land der det meste gjøres på tradisjonelt vis, og landet er så fattig at mye av verdens modernisering uteblir fra landsbygda her før resten av verden finner det hensiktsmessig å dumpe sine utrangerte maskiner i et U-land .
Til prisen av en ny bil i Norge og et daglig matinntak på mer enn 250 kilo i over 50 år, er en elefant en livslang investering for en bonde i Laos. Kombinert med dårlig økonomi blir elefantene dessverre drevet veldig hardt for å kunne sikre en fortjeneste. Dette har skapt en ny industri i landet, der elefantene blir kjøpt fri fra bøndene og førtidspensjonert, finansiert av turister som synes det er eksotisk å ri på og bade elefanter….og i den kategorien finner dere oss. Vi har så klart hørt skrekkhistoriene om hvordan mange elefanter i Asia blir plaget for å kunne glede turistene, men vi har vært bevisste på å velge et sted som jobber for elefantenes beste, og ikke utnytter dem. Så vi gikk inn med åpne øyne og med et ønske om å støtte en industri som førtidspensjonerer hardtarbeidende dyr og gir dem en god alderdom.
Det de færreste vet er at Laos er et av verdens mest bombede land. Under Vietnam-krigen ville USA stoppe kommunister på vei østover gjennom Laos ved å tømme på med bomber jevnt over landet. Over 250 millioner bomber ble sluppet i løpet av en periode på 9 år….det er 3200 bomber i timen, dag og natt (For de interesserte). I elefant-sammenheng har dette ført til at mange av elefantene som jobber i skogen fortsatt tråkker på udetonerte sprengladninger, og plutselig er ubrukelige for bonden.
Da er det kanskje greit å bytte slakt mot daglig medisinsk pleie, skrubbing, vasking, mat….og ja, en bleikfeit turist på nakken noen minutter.
Så da satt jeg plutselig på en elefant med bare 15 tær, på vei ut i en stri elv for å skrubbe (u)dyret under meg. Etter 10 minutter skrubbing fra min side og mye spruting av vann fra elefantens side, var jeg ikke ferdig med mer enn toppen av hodet, men jeg tror denne symbolske vasken var mer for min del enn for elefantens. Fett nok, da har jeg i alle fall badet en elefant (check) og samtidig støttet arbeidet for at dyret under meg ikke blir til slaktekjøtt fordi hun er litt halt. Hun har til og med blitt mor til et av elefantbarna i campen.
Mot slutten av dagen som Mahouter (elefanttrenere) fikk vi besøke de to elefantbarna, Maxi og Mae.
Da vi nærmet oss stranda, så vi at akkurat som hos mennesker, så er det er lite som slår gleden til et barn som får løpe fritt rundt og bade. Og vi håper at flere turister som vil besøke elefanter i Asia tenker med hjertet og ikke med lommeboka, slik at Maxi og Mae kan bli gamle sammen langs elven i Elephant Village.
Alexander
Legg igjen en kommentar