Nå har vi reist i to måneder i Sørøst-Asia, og har for det meste oppholdt oss i områder der jeg antar at fast avføring er et statussymbol. Som «rike» turister har vi fulgt alle triks for å unngå og vekke beistet i magen. Melkesyretabletter har blitt fortært, isbiter på restaurantene har blitt trygt deponert i nærmeste blomsterbed, oppskåren frukt er unngått og all mat som nærmer seg oss på to hjul, har blitt møtt av fire par føtter løpende i motsatt retning. I tillegg har vi så klart tatt alle forhåndsregler for å unngå malaria, dengufeber, E-coli, difteri, kolera og halve alfabetet av hepatitt.
Alle disse utfordringene ville jo kun vært en midlertidig brems på reisen, eller, i verste fall, et tilfelle for forsikringsselskapet, der vi ville blitt fraktet hjem igjen til trygge Norge. Men når man søker paradis må man også forvente at det er slanger som vil ha oss ut derfra…kanskje i form av et for lite stekt kyllinggrillspyd, en virusinfisert mygg eller en pysjamaskledd terrorist.
Samme dag som vi landet i Filippinene, kom USA, Storbritannia og Australia med oppdaterte reiseråd til sine statsborgere, der de varslet om fare for kidnappinger av turister. Disse reiserådene går det 13 av på dusinet for Filippinene, men denne gangen ble det spesifikt advart mot Central Visayas; vårt oppholdssted de neste 10-12 dagene… Filippinene har et kjent problem med en gruppe ekstreme islamister, Abu Sayyaf, som kidnapper turister og krever løsepenger. Subsidiært halshugger de, hvis betalingen uteblir. For ikke altfor mange år siden ble én nordmann og to kanadiere kidnappet litt sør for Visayas. Etter ett år i fangenskap slapp nordmannen fri, mens kanadierne ble et hode kortere. Den eneste forskjell lå i at noen i Norge betalte løsepengene, mens ingen i Canada ville forhandle med terroristene. Abu Sayyaf har tidligere holdt seg til de sørlige delene av Filippinene, men reiserådet gjaldt nå øyene Cebu og Bohol, mye lengre nord enn hvor disse terroristene tidligere har operert.
Amerikansk etterretning hadde visst fått tak i god informasjon, for to dager etter reiserådet ble gitt, gikk 10 menn i land på Bohol, med en farlig cocktail av religion, våpen og pengebehov. Og for å gjøre en lang historie kort: myndighetene ble varslet om et pågående kidnappingsforsøk. En 12 timer lang skuddveksling ble avsluttet ved at flyvåpenets jagerfly satt et punktum, og påfølgende utropstegn, med å bombe hele nabolaget flatt.
Så for vår del hadde slangen i paradis vist seg som en jævel av en anakonda, med intensjoner om å kidnappe og selge turister. En situasjon det verken finnes noen vaksine eller pille mot, og som reiseforsikringen ikke bare kan kjøpe oss ut fra. De siste terroranslagene mot Stockholm, London og Paris viser at man kan aldri være 100% trygg fra terror, uansett hvor man er, men å få familien kidnappet, står for meg som det ultimate mareritt. Når disse terroristene først plukker seg ut ofre, antar jeg de sorterer etter sannsynlighet for å få en høy utbetaling….og der går vi, den blonde barnefamilien fra Norge; et av verdens rikeste land, som tidligere har vist at de betaler for å få ut statsborgerne sine.
Men etter nøye overveielse, samtaler med den norske ambassaden, og overbevisningen om at lynet aldri slår ned to ganger på samme sted (i alle fall ikke så raskt), bestemte vi oss for å ikke la oss skremme av busemenn, og fortsette søken etter paradis. Med litt høye skuldre reiste vi til Cebu, men Filippinene var tydelig bevisst at deres rykte som turistmål stod på spill. Med turistpoliti, SWAT og kystvakten på plass på alle turiststrendene, tok det ikke lang tid før skuldrene igjen var på plass i ferieposisjon og vi kunne nyte et fantastisk land.
Når vi nå sitter på flyet mot Hong Kong, kan vi si at selv om vi vurderte å legge om reiseruten, har Filippinene virkelig vist seg å være nært paradis. Med lange vite strender, palmer, hvalhaier, havskillpadder, fantastiske solnedganger, smilende vennlige innbyggere og krystallklart vann så langt øyet kan se, er Filippinene et land jeg håper jeg kommer tilbake til…
Alexander
Legg igjen en kommentar