Nytt uttrykk!

Da jeg lå ved bassenget i dag tenkte jeg på hva jeg skulle skrive om Bangkok på nattoget til Laos. Det var noe sånt som «Bangkok er HELT fantastisk, bla bla bla, maten er nydelig, tuk-tuk er gøy, bla bla bla, thaimassasje er deilig, bla bla bla, bassenget er fint…»

Jeg skal skrive om det også, men først må jeg skrive litt om da familien Nicolaisen lærte seg uttrykket «jaja, det blir i hvert fall morsomt å lese om i bloggen!». (For de av dere som vil vite hva vi syns om Bangkok, er det bare å fortsette til neste innlegg!)

Dagen startet sånn som A3-livet bør starte, med sen og god hotellfrokost, solkremsmurte kropper ved bassenget og thaimassasje. Barna skulle få bestemme aktivitet resten av dagen, siden det var siste dag i Bangkok. Valget falt på KidZania i Siam Paragon, et konsept hvor barn får prøve ulike yrker, som for eksempel pilot eller kjemiker. Et morsomt og godt pedagogisk opplegg, som selvfølgelig passer seg for en dannelsesreise som dette…

Jeg har prøvd å finne ut hvor i løpet av dagen ting begynte å galt, og jeg tror det startet rett etter lunsj en gang… Med sene frokoster selvfølgelig enda senere lunsjer, og da vi endelig var ferdig var klokken passert 15. Samtalen som fulgte på vei til t-banen forløp (ca.) på følgende måte:

Noah (med lettere hysterisk stemme): «Mamma, du lovte meg at vi kunne gå innom matbutikken for å kjøpe Cheetos og Hershey’s til togturen!»
Jeg: «Ja, jeg vet gutten min, men vi må rekke KidZania før det stenger, så nå må vi løpe til t-banen! Jeg lover at vi kan gå innom på vei tilbake.»
Sander: «Vet du når det stenger? Husk på at toget til Laos går klokken 20, da.»
Jeg (med stoisk ro): «Nei for f…, hvordan skal jeg vite det?! Jeg vet jo ikke en gang hvor det er! JACOB, KOM NED FRA DEN LYKTESTOLPEN NÅ!!!»

Til de som ikke har vært på shopping i Siam-området før, det er ENORMT! Det er rundt regnet 25 etasjer fordelt på tre kjøpesentre, med et ukjent antall halvetasjer i planløs utførsel. Et eller annet sted i disse 25 + 15 etasjene ligger altså KidZania, uten at vi visste nøyaktig hvor. Kl. 16.15 sto vi endelig utenfor det mye omtalte stedet, som viste seg å stenge billettsalget kl. 16 hver dag. Jeg trenger ikke gjengi samtalen som forløp etter dette… På dette tidspunktet valgte jeg å bestikke en masete mann, en sjokolade-syk Noah og en hulkende Jacob med svært god is og en anerkjent PC-butikk. Klokken 17.30 sto vi igjen på t-banen som sild i tønne, svette og irriterte. Neste samtale forløp (ca.) slik:

Sander (som om ingenting kom til å skje): «Du vet at vi ikke rekker matbutikken på kjøpesenteret, ikke sant?»
Noah (hulkende og hysterisk): «Mammaaaaa, du loooovte meg Cheetos og Hersheys….»
Jacob (hulkende og hysterisk): «Mammaaaaa, du loooovte meg KidZania…»
Sander (som om ingenting hadde skjedd): «Jeg skjønner hvorfor fugleinfluensa sprer seg fort på steder som dette!»
Jeg (med litt mindre stoisk ro): «KAN ALLE SAMMEN HOLDE MUNN???!!!!»

Kl. 18.15 var vi tilbake på hotellet, med følgende fordeling: jeg vekslet penger, Sander hentet bagasje, guttene kjøpte vann og dama i resepsjonen bestilte taxi. Joda, vi kom til å rekke toget, take away og 7-11, til tross for Bangkoks rushtrafikk! Vel framme på togstasjonen, kl. 19.15, fikk jeg alle de resterende baht’en, og dro med meg barna over en 10-felts motorvei til nærmeste 7-11. Noah hulket fortsatt, men valgte heroisk en Pringles-boks, 3 sjokolader og 4 brus i stedet for den etterlengtede Cheetosen. «Pourhundredandpipty baht» sa damen i kassa, og jeg dro fram alle de 1600 baht’en jeg trodde jeg hadde i lomma… «Wait a second, i just have to find the rest of my money. NOOO!!! SOMEBODY HAS STOLEN THE MONEY OUT OF MY POCKET!!!» Dere vet den følelsen når noen har stjålet penger ut av lomma deres, kurven er full, køen er lang, ungene går fra hulking til skriking, og toget går om 20 minutter… Vi løp delvis skrikende, hysteriske og hulkende over 10- felts motorvei tilbake til Sander som ventet med bagasjen.

Han så på meg, IRRITERENDE rolig, og sa «lå togbillettene også i den lomma?»…. TOTAL panikk og hysteri hos mor og barn, før Sander puttet hånda i lomma mi, IRRITERENDE rolig, og sa «jeg tror ikke noen stjal 1000 baht ut av lomma di, lot 400 baht og togbilletter bli liggende igjen… Puttet du kanskje pengene i veska di, i stedet for i lomma?!».

Mens Sander løp av gårde og kjøpte potetgull og brus til kveldsmat og frokost, så Noah på meg med tårevåte øyne og sa «jaja mamma, det blir i hvert fall morsomt å lese om på bloggen vår, da!». Da var klokken 19.53, og vi rakk toget med et smil!

Christina