Universelt kroppsspråk…

Mens man venter på et tog fra Danang til Nha Trang må man ha noe å gjøre. Hva er vel da bedre enn å snakke med barna om kulturforskjeller og universelt kroppsspråk? Dette er jo tross alt en dannelsereise for barna! Og som de allerede dannede voksne vi er, har vi utviklet et svært bevisst forhold til nettopp dette universelle kroppspråket. For tro det eller ei, «a bottle of water, please» gir oss ikke alltid en flaske vann, og «can we have the check, please?» gir oss ikke alltid regningen! (Og ja, vi har i stedet prøvd å bestille vin og løpe fra regninga, uten videre hell…)

Nå lurer sikkert alle veldig på hvordan man lærer seg dette dannede, universelle kroppsspråket. Vel, læringen starter i det øyeblikket du er så tørst at du holder på å døøø…. Du sier til kelneren, som du har lært på skolen, «can I please have a bottle of water?», og forventer å bli reddet fra den visse død. Kelneren derimot, ser på deg, totalt blottet for forståelse og empati for din nært forestående skjebne. Du prøver samme setning igjen, med samme resultat. Du prøver samme setning nok en gang, fortsatt med samme resultat. Du prøver litt høyere og litt tydeligere «W-A-T-E-R!!!», men er like sikkert på vei mot en trist skjebne… Fortsatt med høy og tydelig stemme begynner du samtidig å legge til noe som kan oppfattes som tilfeldige, veivende armbevegelser. Helt til kelneren ser på deg med forståelse i blikket og sier «ahhh, WÅTEL, big ål small?». Armene er fryst i siste tilsynelatende tilfeldige posisjon, og du krymper avstanden mellom hendene litt for å vise «small». Resultatet er som følger:

Og tilsvarende for stor:

Og det aller beste, det virker HVER gang! Jeg er usikker på om Adam og Eva eller evolusjonen forholdt seg til flasker, men ALLE skjønner flaske-håndtegnet!

Innledningsvis skrev jeg at vi er dannede, voksne mennesker, så vi løper ikke fra regningen. Enda så fristende det er, når du har bedt om å få regningen med alle synonymene du kan komme på, pluss noen til… Igjen tyr vi til disse veivende, hjelpeløse bevegelsene, og ender opp med noe vi ALDRI hadde vunnet mimeleken med. Hva har vel dette med regning å gjøre?!

Og fordi vi naturlig nok ikke er interessert i å bære fire bokser brus, fire Snickers og to bokser Pringles må vi ha en pose:

Og til slutt. Kanskje viktigst av alle. «Mamma, han der kjørte nesten på meg med scooteren sin!» «Åååå, går det bra med deg, gullet?» «Jada, jeg flekka finger’n ti’n!». Det er vel en slags dannelse det, og…