Skal vi snart swipe til venstre?

For de av dere som leser trofast, har dere sett at min kone legger godviljen til for at kjærligheten skal spire i sitt arrangerte ekteskap med Vietnam. Tolerant som jeg er, er det greit for meg at hun leter etter kjærligheten andre steder enn på hjemmebane, men en affære med Vietnam, det kan jeg dessverre ikke støtte. For er det én ting damer bør prioritere når dere er på en fire ukers speed date, så er det sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet, og her stryker Vietnam på henholdsvis alle punktene.

Før reisen var fruen i planleggingsfasen, der jeg antar at ethvert skrekkscenario ble spilt gang på gang i hodet. Dette har ført til at halve bagasjen vår er fylt med «dersom atte, hvis om atte»-ting, som blant annet:

• Flere forskjellige typer antibiotika (ubrukt)
• Redningsvester (ubrukt)
• Nok bandasjer til å redde enhver person fra den sikre død (heldigvis ubrukt)
• Hodepinetabletter (ubrukt, når behovet melder seg er vi så klart langt unna hotellrommet, og må kjøpe på første og beste apotek)
• Bilputer (brukt én gang….første dag i Bangkok)
• Myggnetting (ubrukt)

Nå forsøker jeg ikke å snakke stygt om min kones planlegging, for det er ikke morsomt å sitte på en øde øy med lungebetennelse uten antibiotika eller å få dengufeber på grunn av myggstikk. Men hvis vi skal tenke sikkerhet, forstår jeg ikke hvorfor Vietnam har blitt dumpet for lenge siden…

Jeg har skrevet litt om trafikken tidligere, men jeg har et par setninger til. Vietnam er et land med enorme mengder trafikk, der jeg antar at Darwin har skrevet trafikklovene. Forklart på en noe nerdete måte, er sannsynligheten for at du har vikeplikt omvendt proporsjonalt med størrelsen på kjøretøyet ditt. Det vil si at om du skulle finne på å tro at lastebilene bremser for deg, selv om du er langt inne i rundkjøringen på en scooter, ligger du på det lokale sykehuset raskere enn du kan si vikeplikt.

Så lenge trafikkreglene er som de er, finner jeg meg selv, overraskende ofte, løpende fra taxi til taxi med bedende øyne om at denne gangen finner vi setebelter som virker. Jeg har i samme ærend funnet ut at tomler opp fra taxisjåførene på spørsmålet «Seatbelts?», veldig sjeldent betyr at han har fungerende setebelter. For når jeg spør «Do they work?», ser de spørrende på meg og ser uforstående mot baksetet. Noen få spretter ut av førersetet, bare for å bevise at de aldri har lært hvordan konseptet setebelte fungerer. For der står de triumferende og vifter med selve beltet i den ene hånden, og med tommel opp på den andre, men det er ingenting å sette spennen fast i. Hvem skulle tro det i et land som tilbyr ettermontert airbag til spedbarn på scootere?

Men når vi først sitter fastspent i en taxi og tuter oss inn i en rundkjøring, tar jeg meg i å tenke at mange damer tiltrekkes av det utrygge… For hvem digger vel ikke et forhold der man blir vartet opp med små øyeblikk der Spiderman fyker forbi på scooter med Pikachu bakpå?

Eller ett der man blir vartet opp med en vakker solnedgang i ny og ne?

Uansett er vi, om et par dager, på vei til en ny frier (Kambodsja), som slår meg som en noe enklere og roligere fyr. Så får vi se om det blir kjærlighet ved første blikk hos fruen denne gangen…

Alexander